Klokka er fire på natta og jeg sitter og sliter med en vokal – igjen. Miksen, som hørtes så fin og ryddig ut for et døgn siden, fortoner seg nå som et salig rot av hissige overtoner i cymbaler, gitarer, piano og koring. Det legges på plugins og mer plugins. «Audio har stoppet på grunn av overbelastning av CPU. Prøv å fjerne noen plugins». Jeg fryser sporene i stedet – å fjerne plugs kommer ikke på tale! Klokka blir fem, og endelig har jeg funnet løsningen! I min desperasjon sender jeg vokalen til i alt fire parallellkanaler som kjører hver sin variant av klang, saturering, kompresjon, multibåndskompresjon og diverse vintage-emuleringer. Jeg dobbeltsjekker fort med en referanse-fil. Joda, nå høres det riktig så bra ut.
Save. Quit. Power off. God natt.
Klokka er halv seks på morgenen når jeg legger hodet på puta. Er det noe som durer fra kjelleren? Neida, det er nok bare ørene som må spille seg ferdig for dagen. Søvnen kommer heldigvis snikende en time senere, og i de seks påfølgende timene er jeg en trollmann som hopper rundt i en session og stiller crossfades og eq-automasjon med tryllestaven min. Ingen fred å få i drømme, gitt.
Jeg våkner, tar en snus og sjekker klokka. Helvete, nå er døgnet snudd igjen. Denne låta bør sitte som et skudd nå! Forsiktig optimistisk, og med søvn i øynene, sjangler jeg ned i studio.
Power on. Open session… Spacebar.
Og så kommer øyeblikket som du, kjære leser, muligens har gjettet deg frem til allerede. For med duggfriske ører kommer virkeligheten i full 4K. Jeg hadde ikke innledningsvis lagt merke til posisjonen på volumkontrollen, og når den første takten hamrer på trommehinna kaster jeg meg over lydkortet som om det var en kjele med smult som hadde tatt fyr. Har jeg virkelig sittet og mikset på dette nivået? Og så vokalen, den som var så kul og edgy, er blitt nærmest borte. I dens sted er det kommet en slags syntetisk suppe av plugin-støy, grumsete transienter, psykedeliske ekkoer og fasing i parallellkjedene. På masterbussen har jeg også prestert å legge en multibåndskompressor som ligger og pumper alt livet ut av miksen. Jeg skrur den av og blir umiddelbart stanget i hodet av skarpen og kicken som kommer blåsende opp fra under kompresjonens formyndende hånd.
Spacebar. Pust. Tenk.
Aux city!
Det er femten år siden jeg kjøpte mitt første lydkort. Femten år med lesing av lydblogger og bøker, skruing av eq’er, klanger og kompressorer. Femten år med låtskriving, spilling og synging. Femten år med talløse hint og formaninger, fortapte flimmerhår og tinnitus. Men her er jeg altså, tilbake i skammekroken – igjen – med en rævva miks – igjen.
Lærdommen burde begynt allerede da jeg som ungdom spilte trommer i rockeband. «Martin, kan du spille litt svakere? Vi hører bare trommene.» Alltid parert med: «Men trommene høres ikke noe fete ut når jeg spiller lavt, kan ikke dere bare skru dere opp?» Senere fikk jeg smake min egen medisin, da jeg tok spranget og ble vokalist i stedet. Vi kjørte alt av forsterkere på maks, for det var der vi mente go’lyden levde – i rørvrengen fra en amp som spilte som om det sto om livet. Men hvor ble det så av vokalen? Den forsvant visst et sted, som regel mellom scenekanten og publikum.
For at én go’lyd skal kunne leve, må en annen go’lyd dø. Det er jo, så klart, en ganske vill overdrivelse, men det har et anstrøk av visdom over seg – nemlig at all lyd er relativ. I mine nattlige miksemaraton faller jeg ofte for maksimalismens fristelser. Det er nemlig mye mer fristende å legge til enn å trekke fra; spesielt hvis man tar seg en whiskey eller to underveis (wink wink, nudge nudge). Men blander du mange nok farger så blir det rimelig brunt etter hvert – noe enhver overivrig lydmaler burde bite seg merke i (meg selv inkludert).
Så sitter jeg her, da, og plukker vekk plugins som overmodne epler fra ei knekkeferdig grein; og litt etter litt reiser treet seg, og instrumentene titter frem fra buskaset. Bratte eq-fjelltopper kollapser og blir til behagelige dalfører, mens konebankende kompressorer blir til ertende klaps på stumpen. Analog-ditt og analog-datt går rett i restavfallet, og savnes ikke. Mon tro om gitaren kan panoreres i stedet for å avgå ved kvelningsdøden i en «ultraWIDE-MS-stereo-enhancer»? Til slutt sitter jeg igjen med noe som øret begynner å kjenne igjen. Jeg tror jommen dette er musikk.
Bounce to file. Quit. Pust.
Dersom jeg skulle startet en støttegruppe i dette henseende, ville den kanskje hett noe sånt som: «Forvillede go’lydoholikere», «Ufrivillige maksimalister» eller «Patologiske høytskruere». Jeg tror imidlertid det holder med et såkalt «note-to-self»: Det er ingen skam å skru… ned!
